Husmoråret - eller midtlivskrisa om du vil

  Jeg har over årene opparbeidet meg en ganske stor samling "selvhjelpsbøker", men jeg er kommet dit hen visdomsmessig at jeg har mistet troen på selvhjelp. Det skal mye til å endre ens grad av fornøydhet, og ofte er det strukturelle, politiske endringer som må til for at folk skal få det bedre, ikke en blind tro på individets evne til å perfeksjonere seg selv. Men, før jeg hiver dem ut skal jeg ta en liten repetisjon for å se om det tross alt er noe visdom å ta med seg videre.  Troen på "selvhjelpsbøker" (jeg bruker terminologien bredt og inkluderer alle bøker man leser i et håp om å utvikle og forbedre seg selv - selvutviklingsbøker ville kanskje vært bedre) startet med et kansellert fly i Luxemburg. Det var høsten 2013, og jeg hadde vært på en jobbrelatert konferanse der. Da flyet til Amsterdam ble kansellert hadde jeg ikke noe annet valg enn å ta inn på flyplasshotellet, da Luxemburg ikke er et veldig happening land og flyavganger er i begrenset opplag. På vei t

 Hvilke bøker er det egentlig som fester seg?  Det er årets siste dag og jeg fullførte bok nr. 52 : The new wilderness av Diane Cook. Så jeg kikket litt på listen over bøker jeg har lest i år. Og det slo meg - noen bøker elsker man når man leser dem, men man glemmer dem raskt. Andre bøker var mer meh..., men man glemmer dem ikke. Hva var egentlig de største leseropplevelsene i 2020? I januar i fjor leste jeg etter opptegnelsene fem bøker:  Oppløsningstendenser av Nina Lykke Eldreliv  av Guro Hoftun Hun, han og kvinnekampen  av Kjersti Ericsson Celestial bodies av Jokha al-Harti Jeg kaller deg, Pjotr  av Hanne Ramsdal Jeg må innrømme at uten å jukse litt ville jeg ikke klare å fortelle så mye om Oppløsningstendenser , selv om jeg helt sikkert likte den godt da jeg leste den. Jeg likte Lykkes Nei og atter nei  veldig godt i sin tid, og jeg likte også den om legen som blir skilt og drikker vin fra rødvinsglass på størrelse med gullfiskboller. Men denne klarer jeg ikke helt å plassere. Hof

Sola skinte. Marka viste seg fra sitt beste med frost på bakken og begynnende vinter. Utsikten var formidabel. Og så ble det en liten kamp for å nå tilbake til bilen før sola gikk ned.  Det var meldt fint vær og målet var Tonekollen, Østmarkas høyeste topp i dag Jeg fikk med meg en venn og med munnbind på satte vi oss i bilen for å kjøre til Bysetermåsan. Vi hadde valgt oss ut en fin rundtur. Til Tonekollen via Rausjø og Bukketjern, tilbake via Vangen og Svartoren.  Det er annerledes å gå i de delen av Østmarka som ikke ligger i Oslo eller i naturreservatet. Her er det bebyggelse. Det er hytter langs vannene. Båter ligger fortøyd. Det bor folk som driver kennel (hvis hundeglammet er noe å gå etter). Det ligger til og med en gammel skole ved Rausjø, så her må det jo ha bodd en del mennesker en gang i tiden. Det er faktisk litt fint å finne litt "sivilisasjon" innimellom - det gir en fin avveksling fra trær og sti.  Fra Rausjø gikk turen inn i naturreservatet i Østmarka (snart

 Media meldte om svært høy vannføring i Lysakerelva pga all nedbøren. Jeg benyttet meg av fleksibiliteten i friåret og tok T-banen vestover den 3. november. Det ble det vi kan kalle en sølete opplevelse.  Jeg har spasert langs Lysakerelven én gang før. Da var jeg i permisjon med sønnen, og det ble en strabasiøs ferd med vogn nedover langs en kupert sti. På nedsiden av brua ved Bærumsveien, var det sti-arbeider og jeg måtte snu, men vogna ble for tung opp den bratte bakken til veien. En turgåer så hva jeg slet med og grep resolutt inn - hun begynte å dytte på vognen, mer spesifikt, på hodet til sønnen, og vi kom oss opp på veien, men sønnen våknet i et heidundrandes dårlig humør. Jeg har et minne om at jeg drev og lobbet fruktbiter og litt kjeks inn i vogna ved Bjørnsletta T-banestasjon i et håp om at smårollingen skulle se lysere på livet og stoppe den infernalske hylinga over å ha blitt vekket før han var ferdigsovet.  Men denne gangen var jeg uten vogn og så lyst på muligheten for å

 Mortvannsåsen var intet utkikkspunkt  for den ivrige Østmarka-vandrer, men toppturen ga likevel mersmak. Det var gøy med et nytt mål, og se en ny del av marka. Østmarka er mer enn området vest for Elvåga og nord for Sandakken innså jeg. Og denne mentalitetsendringen gjorde at Tømmerås ble turmålet den 29. oktober.  Tømmerås er det høyeste punktet i Ski kommune. Og kommunen kan være stolt av sitt høyeste punkt - det var et fantastisk turmål på en solskinnsdag.  Riktignok var det vått - tidvis veldig sleipt og glatt - på blåstien opp til toppen. Men på veien opp kjente jeg på turgleden og innså at det var dette jeg måtte gjøre - besøke alle toppene i Østmarka. To minutter etter at den tanken var tenkt, traff jeg en eldre herremann og vi slo av en liten prat, for det er det man gjør når man nesten er alene i marka en fredag formiddag. Litt umotivert fortalte jeg at planen var å besøke alle toppene på Turkart for Østmarka. Da fortalte han at det holdt han også på med! Han var i ferd med å

 Jeg dro hjemmefra i tåke på jakt er sol og utsikt i Østmarka. Vel, jeg nådde et av målene.  Oktober var en traurig måned sånn værmessig. Da november opprant viste tallene at det hadde vært mer regn i Oslo enn i Bergen. Så det var viktig å utnytte soldagene som dukket opp innimellom denne høstmåneden i herrens år 2020.  Ifølge yr.no skulle det bli sol den 17. oktober. Oppildnet av gleden ved å traske raskt til Vangen  tidligere den uka, fant jeg ut at også denne gang skulle det bli en tur hvor jeg måtte gå litt på. Valget falt på en topp i Østmarka som het Mortvannsåsen og som ifølge turkart over Østmarka skulle være en av få utkikkstopper i denne skogen.   Var det ikke meldt sol? Da turen startet lå tåka tjukk over Godlia. Fra Bogerud og innover var det også grått og litt trist, men da jeg nærmet meg Sør-Elvåga begynte sola å trenge gjennom. Det ble en fin tur over bru, gjennom skog og myr. Nesten alt øst for Elvåga er ukjent mark for meg så det føltes veldig bra å krysse over og ende