Østmarka - du leverer!

 Mortvannsåsen var intet utkikkspunkt for den ivrige Østmarka-vandrer, men toppturen ga likevel mersmak. Det var gøy med et nytt mål, og se en ny del av marka. Østmarka er mer enn området vest for Elvåga og nord for Sandakken innså jeg. Og denne mentalitetsendringen gjorde at Tømmerås ble turmålet den 29. oktober. 

Tømmerås er det høyeste punktet i Ski kommune. Og kommunen kan være stolt av sitt høyeste punkt - det var et fantastisk turmål på en solskinnsdag. 

Riktignok var det vått - tidvis veldig sleipt og glatt - på blåstien opp til toppen. Men på veien opp kjente jeg på turgleden og innså at det var dette jeg måtte gjøre - besøke alle toppene i Østmarka. To minutter etter at den tanken var tenkt, traff jeg en eldre herremann og vi slo av en liten prat, for det er det man gjør når man nesten er alene i marka en fredag formiddag. Litt umotivert fortalte jeg at planen var å besøke alle toppene på Turkart for Østmarka. Da fortalte han at det holdt han også på med! Han var i ferd med å besøke alle toppene på Østmarka-kartet med en trekant. Avogtil bare digger jeg markafolket. 


Tømmerås var heldigvis ingen Mortvannsås. Her var det utsikt. En fantastisk utsikt. Men det rare med Norge er at selv om man er i nærheten av Norges tettest befolkede områder så er det stort sett bare trær man ser. Jeg opplevde det samme da vi før sommeren var på Oppkuven i Nordmarka. På utkikkstårnet der kunne vi se hele Sør-Norge føltes det som, men det var trær og fjell vi så - lite annet. På Tømmerås kunne jeg se et rart firkantet bygg jeg ikke klarte å plassere og det plaget meg. Heldigvis for meg var det en annen vandrer på toppen med en gigantisk telelinse som kunne fortelle meg at det var fjernvarmeanlegget på Klemetsrud. Som jeg sa - jeg bare digger markafolket. 


Etter Tømmerås tok jeg turen om nordenden av Svartoren, og videre til Skjelbreia. Svartoren er faktisk et veldig stilig vann, også i Østmarka-sammenheng. Lenger nede er det en flåte for å krysse det smale vannet. Det står på to do-lista. På vei fra Skjelbreia tilbake til Krokhol fulgte jeg en rød- og blåmerket sti. Og så skjedde det som er litt flaut. Jeg sjekket ikke kartet eller merkinga på trærne, bare fulgte stien. Så traff jeg på en blåsti, som var litt rart, men jeg tenkte det måtte være den blåstien jeg hadde vært på og tok til venstre. Etter noen hundre meter stod jeg plutselig ved nordenden av Svartoren igjen! Så lett å gå feil når man er ukonsentrert. Jeg skjønte hvor jeg hadde gått feil, og kom meg tilbake dit på et lite timutt. Så ingen stor forsinkelse, bare såret stolthet. 

Grusvei er ikke like tilfredsstillende å spasere på som blåstier, men effektivt når man begynner å bli litt trøtt og sliten. Alt i alt - en veldig fin tur til Tømmerås. 


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Kjøleskapsmestring!

Bilde
I vinter oppdaget vi at det var mye kondens i kjøleskapet. Det dryppet og dryppet. Som den statsviteren og historikeren  vi er, ble løsningen å sette inn en hvit, tom isboks til å fange opp kondensvannet på avveie. Det er både plasskrevende og krever oppfølging, men noe annet fremstod som veldig stress.   Men så , her om dagen tenkte jeg at kanskje det var mulig å gjøre noe med den store mengden kondensvann - noe som ikke innebar å kjøpe et nytt kjøleskap. Google-søket "vann i kjøleskap" ledet meg til hjemmesidene til AEG hvor følgende forslag til løsning stod:  "1. Rengjør dreneringshullet i kjøleskapet" "2. Tøm dryppskålen" "3. Plasser varene i skapet slik at luften kan sirkulere fritt"  "4. Ikke blokker dreneringshullet med varer"  Jeg gikk dermed i gang med å rydde ut av kjøleskapet for å finne dette dreneringshullet. Da oppdaget jeg følgende:   Det er altså et støvfilter i "kondensboksen" som skal rengjøres hver tredje må...
Les mer

Wowsa! The book of night women og Half og a yellow sun

Bilde
Altså - jeg synes selv jeg stadig leser gode bøker, men innimellom dukker det opp leseropplevelser som bare er de aller beste: Tar deg til et annet sted, engasjerer deg, man lærer noe, og innimellom må man bare stoppe å lese i noen minutter for å la tankene som kommer, få flyte litt. Og puste litt. De siste ukene har jeg ikke hatt mindre enn to slike leseropplevelser.  Chimamamba Ngozi Adichies bok om livet under Biafra-krigen i Nigeria, Half of a yellow sun er med rette prisbelønt, selv om jeg antar at de som deler ut disse litteraturprisen har et sett med mer faglige kriterier enn jeg har.   For meg er det et kvalitetskriterium når en bok inspirerer til å sjekke ut ting. Hvor ligger egentlig Nsukka, Enugu og Port Harcourt? Google maps må til pers. Hvilke andre folkegrupper er det i Nigeria enn igbo, yoruba og hausa og hva startet egentlig krigen? Wikipedia må konsulteres. Et annet kriterium - jeg må bli engasjert i hovedpersonene - jeg liker følelsen av å lese fort for å kun...
Les mer