Mortvannsåsen - no view for the weary

 Jeg dro hjemmefra i tåke på jakt er sol og utsikt i Østmarka. Vel, jeg nådde et av målene. 

Oktober var en traurig måned sånn værmessig. Da november opprant viste tallene at det hadde vært mer regn i Oslo enn i Bergen. Så det var viktig å utnytte soldagene som dukket opp innimellom denne høstmåneden i herrens år 2020. 

Ifølge yr.no skulle det bli sol den 17. oktober. Oppildnet av gleden ved å traske raskt til Vangen tidligere den uka, fant jeg ut at også denne gang skulle det bli en tur hvor jeg måtte gå litt på. Valget falt på en topp i Østmarka som het Mortvannsåsen og som ifølge turkart over Østmarka skulle være en av få utkikkstopper i denne skogen.

 

Var det ikke meldt sol?

Da turen startet lå tåka tjukk over Godlia. Fra Bogerud og innover var det også grått og litt trist, men da jeg nærmet meg Sør-Elvåga begynte sola å trenge gjennom. Det ble en fin tur over bru, gjennom skog og myr. Nesten alt øst for Elvåga er ukjent mark for meg så det føltes veldig bra å krysse over og endelig se steder som Skytten, som dukker opp på overraskende mange skilt i Østmarka spør du meg med tanke på at det ikke er så veldig mye å se eller gjøre der...

Jo, det var det! Og nå på vei over Elvåga til ukjent land. 

Etter et godt stykke traff jeg på en grusvei og etter hvert en sti opp mot toppen av Mortvannsåsen. Stien var mer bekk enn sti og som jeg har for vane så tok jeg av stien mot toppen for tidlig. Men med retningen sånn noenlunde klart for meg tok det ikke så lang tid å finne toppen. Med en ganske flott varde. Men ingen utsikt. Var jeg fortsatt på villspor? Stien og varden tydet på at jeg var på rett sted, men at turkartet ikke var helt oppdatert. For utsikten var gjengrodd. 

En varde, men ingen utsikt...

Jeg søker trøst  i medbrakte boller med vaniljekrem. 

De sier at det ofte er verre å komme ned fra Mount Everest enn opp. Man er så mentalt gira på å komme til toppen at man sprenger nesten alle grenser. Og så klapper man mentalt og fysisk sammen på veien ned. 

Mortvannsåsen er opplagt intet Everest. Men jeg kjente litt på en liten mental downer. Jeg hadde gått raskt og fått noen vannblemmer på veien opp. Å skulle gå nøyaktig samme vei hjem, med uforrettet utsiktssak, føltes som nedtur. Ja, nærmest uoverkommelig. Det fristet langt mer å spasere de få kilometerne til Losby gods. Og ettersom mann og sønn var på Furuset Forum med bil sa de seg villige til å komme å hente meg på Losby skytebane. 

Og for et bra valg Losby var! Blåstien langs Halsjøen var en skikkelig opptur. Hva Østmarka mangler av utsikt, tar den igjen i vakre vann. 

Halsjøen/Halssjøen leverer! 

Og alle var enige om at det var en fin tur!