2020 i bøker

 Hvilke bøker er det egentlig som fester seg? 

Det er årets siste dag og jeg fullførte bok nr. 52 : The new wilderness av Diane Cook. Så jeg kikket litt på listen over bøker jeg har lest i år. Og det slo meg - noen bøker elsker man når man leser dem, men man glemmer dem raskt. Andre bøker var mer meh..., men man glemmer dem ikke. Hva var egentlig de største leseropplevelsene i 2020?

I januar i fjor leste jeg etter opptegnelsene fem bøker: 

• Oppløsningstendenser av Nina Lykke
• Eldreliv av Guro Hoftun
• Hun, han og kvinnekampen av Kjersti Ericsson
• Celestial bodies av Jokha al-Harti
• Jeg kaller deg, Pjotr av Hanne Ramsdal

Jeg må innrømme at uten å jukse litt ville jeg ikke klare å fortelle så mye om Oppløsningstendenser, selv om jeg helt sikkert likte den godt da jeg leste den. Jeg likte Lykkes Nei og atter nei veldig godt i sin tid, og jeg likte også den om legen som blir skilt og drikker vin fra rødvinsglass på størrelse med gullfiskboller. Men denne klarer jeg ikke helt å plassere. Hoftun og Ericssons bøker var fine og bøker som jeg husker jeg tenkte litt på i etterkant. Men nå husker jeg selvsagt ikke helt hva det var jeg tenkte på... Celestial bodies ga meg ikke så mye. Det føltes litt som pliktlesing underveis, det føltes feil å gi opp en bok skrevet av en kvinnelig forfatter fra den arabiske halvøy. Jeg kaller deg, Pjotr mener jeg også at jeg likte. Det føles dog litt som om veldig mange av bøkene jeg har lest av norske forfattere er slike som går raskt å lese, jeg liker dem underveis, men de fester seg liksom ikke. 

Case in point. I februar leste jeg: 

• Hullet han krøp ut av, av Vidar Sundstøl
• The country life, av Rachel Cusk
• Lavterskeltilbud, av Jens M. Johansson
• Salvage the bones, av Jesmyn Ward

Hullet...  har forsvunnet helt for meg. Jeg mener å huske at jeg likte Lavterskeltilbud, men nå sliter jeg med å huske hva den handlet om også, selv om det føles som det ligger rett under overflaten. Jeg lurer på hvorfor jeg sliter med å huske disse korte, norske romanene, og jeg mistenker at det ligger litt "sluking" i det. Jeg tar meg ikke tid til å reflektere på den måten jeg litt tvinges til når det er bøker på engelsk...? 

Cusk sin Country life husker jeg overraskende godt. Den er veldig annerledes enn de andre bøkene jeg  har lest av henne, men den er skarp, morsom og velskrevet. Men februars høydepunkt litterært var helt klart Jesmyn Wards Salvage the bones. Ward er utrolig god til å skape tid og sted. Jeg følte jeg var i en fattig kystby i Louisiana under stormen Katrina i 2004, og alle karakterene står fortsatt levende for meg. 

Mars var en litt laber måned lesemessig etter at jeg fullførte Salvage 8. mars. Jeg antar at det skyldes at jeg satt klistret foran TV og med mobil i hånden under nedstegningen av samfunnet fra 12. mars og utover. Jeg leste: 

• Kniv, av Jo Nesbø
• Oktoberbarn av Linda Bostrøm Knausgård
• The Topeka School av Ben Lerner

Jeg likte Oktoberbarn godt da jeg leste den, men nå er det egentlig Bostrøm Knausgårds tidligere roman jeg leste i august, Velkommen til Amerika, som jeg husker best. Det er en sterk historie om et barn som ikke blir sett på sett og vis. The Topeka School synes jeg var litt kjedelig og et pliktløp å fullføre, men den og ga meg en tydelig følelse av tid og sted og kanskje synes jeg den er litt bedre nå ni måneder senere...? 

I april fikk jeg et par gode, og noen mindre gode, leseropplevelser: 

• Voksne mennesker av Marie Aubert
• Girl, woman, other av Bernadine Evaristo
• De fem tibetanske ritene av Christopher Kilham
• The silent patient av Alex Michaelides
• The wailing wind av Tony Hillerman

Jeg likte veldig godt Marie Auberts novellesamling Kan jeg bli med deg hjem, og Voksne mennesker skuffet ikke. Evaristos roman tok det litt tid før jeg "warmed up to" (hva er et tilsvarende norsk uttrykk?), men jeg fikk virkelig sansen for den. The silent patient kjøpte jeg for å se om det var mulig å komme litt inn i krimsjangeren igjen, men den var bare skrekkelig. For å veie opp leste jeg Tony Hillerman på ny, en gammel favoritt, og fortsatt hender det jeg leser om Jim Chee. 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk tydeligvis ikke lest så mye i mai: 

•  Hvitekrist av Tore Skeie
• The Bradshaw variations av Rachel Cusk
• The woman destroyed av Simone de Beauvoir

Hvitekrist om Olav Haraldson var kjempespennende og jeg gleder meg til fortsettelsen jeg mener å ha lest kommer. The Bradshaw variations husker jeg at jeg koste meg med, men før jeg jukset litt klarte jeg ikke å huske hva boka handlet om. Jeg tror virkelig jeg må repetere bøkene for meg selv etter å ha lest dem! Jeg vet ikke om jeg har lest Beauvoir før (mulig jeg gjorde i studietiden), og dette er vel ikke akkurat hennes mest kjente bok - men, den var veldig bra! Jeg merket at jeg måtte legge boka til side stadig vekk for å tenke og reflektere. Alltid et godt tegn. 

Det tok litt tid å bli ferdig med The woman destroyed, men juni ble likevel en topp måned litterært, primært på grunn av: 

• Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarsczuk

Dette var en bok jeg plukket opp på hurtiglånhylla på Deichman Furuset med en vag følelse at jeg hadde lest en begeistret anmeldelse av boka. Og for en bok det var! Så annerledes, så rar, så forfriskende, så morsom, så skremmende! I etterkant oppdaget jeg at Tokarsczuk fikk Nobelprisen i litteratur for noen år siden, og det var gøy å endelig ha lest en nobelprisvinner og skjønne hypen.

I juni fikk jeg også med meg: 

• Det siste fotografiet av Thorvald Steen
• Emma av Alexander McCall Smith

Begge var veldig bra. 

Juli ga også mange fine leseropplevelser: 

• Det er nok nå  av Linn Stalsberg
• Vi skal ikke våkne av Heine Bakkeid
• Trilogien av Jon Fosse
• Hyttebok frå helvete av Are Kalvø
• Kollektivt selvmord av Arto Passilinna

At jeg skulle lese Jon Fosse igjen, var ikke gitt. Jeg leste Naustet på videregående og syntes den var ganske håpløs. Samtidig, nokon kjem til å komme hang liksom med meg, og Trilogien var et flott leseropplevelse. Kalvøs hyttebok var veldig morsom (og litt lærerik også faktisk) . Stalsberg synes jeg treffer godt i sin samfunnsanalyse. Bakkeid og hans islandskfødte eks-politimann er krim slik jeg liker den. Likevel ble det Passilinna som ble julis høydepunkt. Jeg plukket den opp i en gammeldags telefonkiosk fylt med bøker ved Vågen i Stavanger, og at valget falt på Passilinna skyldtes primært at jeg har vært en del i Finland de siste årene, og innså at jeg knapt har lest en finsk bok. Kollektivt selvmord var så finsk, og allikevel så veldig, veldig morsom. Jeg lo ofte høyt og lenge når jeg leste den. 

Augustbøkene skrev jeg om i et tidligere innlegg, og det var mange høydepunkt, særlig The book of night women, Americanah og Half of a yellow sun. Det ble mindre lesing i september og oktober pga Schitt's Creek-besettelsen min og presidentvalget i USA. 

I november leste jeg: 

• Shortest way home av Pete Buttigieg
• Know my name: A memoir av Chanel Miller
• The discomfort of evening av Marieke Lucas Rinjeweld
• A brief history of seven killings av Marlon James
• Tingenes tilstand av  Sandra Lillebø

Her må jeg si at det er Chanel Millers bok som sitter sterkest igjen. Hennes historie om konsekvensene av et overgrep er utrolig troverdig, lesverdig og opprørende litteratur. Men Buttigiegs memoarer er spennende lesning, og Sandra Lillebøs virkelighetsroman var fascinerende- og opprørende. Det samme kan sies om Rinjewalds bok. Den ga innblikk i et spesielt miljø, og fikk også følelsene til å bruse. Foreldre som mister et barn, de må skjerpe seg for de andre barna, ikke gi seg hen til sorgen for alltid. 

James' A brief history... vant Booker-prisen tror jeg, og det er en imponerende roman. Den er nærmest virtous, fascinerende, imponerende på alle måter. Men engasjerte ikke følelsene mine på den måten jeg liker når jeg virkelig liker en bok. 

Desember ble av flere grunner en litt slapp bokmåned: 

• Homecoming av Yaa Gyasi
• The new wilderness av Diane Cook

Men på enden av 2020 var det greit å lese en dystopisk framtidsvisjon. Vi håper på en bedre verden i 2021, og det skjer kanskje, men på sikt...? I am not so sure. 

Vel, hva var årets fem største leseropplevelser? Jeg tror det blir disse: 

1. Salvage the bones av Jesmyn Ward
2. Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarsczuk
3. The book of night women av Marlon James
4. Kollektivt selvmord av Arto Passilinna
5. Half of a yellow sun av Chimamanda Ngozi Adichie