Vått og sleipt langs Lysakerelva

 Media meldte om svært høy vannføring i Lysakerelva pga all nedbøren. Jeg benyttet meg av fleksibiliteten i friåret og tok T-banen vestover den 3. november. Det ble det vi kan kalle en sølete opplevelse. 

Jeg har spasert langs Lysakerelven én gang før. Da var jeg i permisjon med sønnen, og det ble en strabasiøs ferd med vogn nedover langs en kupert sti. På nedsiden av brua ved Bærumsveien, var det sti-arbeider og jeg måtte snu, men vogna ble for tung opp den bratte bakken til veien. En turgåer så hva jeg slet med og grep resolutt inn - hun begynte å dytte på vognen, mer spesifikt, på hodet til sønnen, og vi kom oss opp på veien, men sønnen våknet i et heidundrandes dårlig humør. Jeg har et minne om at jeg drev og lobbet fruktbiter og litt kjeks inn i vogna ved Bjørnsletta T-banestasjon i et håp om at smårollingen skulle se lysere på livet og stoppe den infernalske hylinga over å ha blitt vekket før han var ferdigsovet. 

Men denne gangen var jeg uten vogn og så lyst på muligheten for å komme meg til elvs ende ved Lysaker. Det var likevel ikke bare lett. Selv om været var overraskende bra til å være på denne tidenes regnhøst på Østlandet, så byr Lysakerelva på sine utfordringer. Det er ikke like opplagt alltid hvor stien går, og hvilken side av elva man bør gå på. Jeg trippet fra stein til stein, skled på slepe trerøtter, dro meg oppover bakkene ved hjelp av gelenderet og ble skitnere og skitnere. Underveis ble jeg faktisk ganske imponert over hvor langt jeg faktisk kom med vogna tilbake i 2012 selv om jeg nok da valgte en litt enklere rute på Oslo-siden av elva. 

Men uansett hvor sølete og sleipt det var, Lyssakerelva er fantastisk. Det er fossefall og trange kløfter og alt dette kom så visst til sin rett med masse vann i elva. Og det føltes bra å ikke måtte gjøre vendereis ved Bærumsveien. Granfossen fosset virkelig, og det var så mye vann, trær og annet i elva at brua over var stengt mens de jobbet for å fjerne det verste. 

Planen var å følge elva helt til den gikk ut i Oslofjorden. Men ved CC Vest kjente jeg at jeg begynte å bli mør i beina, jeg hadde et ærend jeg måtte gjøre og en sønn som skulle kjøres til hockeytrening hjemme så jeg satte meg på første og beste buss. Fortsatt har jeg altså ikke gått Lysakerelva til endes, men én gang...