På toppen av Østmarka

Sola skinte. Marka viste seg fra sitt beste med frost på bakken og begynnende vinter. Utsikten var formidabel. Og så ble det en liten kamp for å nå tilbake til bilen før sola gikk ned. 

Det var meldt fint vær og målet var Tonekollen, Østmarkas høyeste topp i dag Jeg fikk med meg en venn og med munnbind på satte vi oss i bilen for å kjøre til Bysetermåsan. Vi hadde valgt oss ut en fin rundtur. Til Tonekollen via Rausjø og Bukketjern, tilbake via Vangen og Svartoren. 

Det er annerledes å gå i de delen av Østmarka som ikke ligger i Oslo eller i naturreservatet. Her er det bebyggelse. Det er hytter langs vannene. Båter ligger fortøyd. Det bor folk som driver kennel (hvis hundeglammet er noe å gå etter). Det ligger til og med en gammel skole ved Rausjø, så her må det jo ha bodd en del mennesker en gang i tiden. Det er faktisk litt fint å finne litt "sivilisasjon" innimellom - det gir en fin avveksling fra trær og sti. 

Fra Rausjø gikk turen inn i naturreservatet i Østmarka (snart nasjonalpark?). Vi tok en svipptur via Bukketjern som etter sigende skulle være Sverre Fjeldstads favorittvann i Østmarka. Det skilte seg ikke spesielt ut for mine utrente øyne, men det var et fint ekko der og for de som er bedre kjent med planter, dyr eller geologi er det sikkert fantastisk. 

Opp til Tonekollen var det bratt, men det lovet godt for utsikten. Og for en utsikt! Men igjen, mest trær og himmel å se. Og det var ganske så luftig i form av en sur vind. Nistespising ble en kald opplevelse, og ettersom vi hadde ambisjoner om å krysse Svartoren før sola gikk ned, og turkameraten ønsket seg en brus på Vangen, så vi tok beina fatt etter relativt kort tid på toppen. 

Det ble en pitstop på Vangen hvor vi for første gang på turen møtte mennesker, noe som vel viser at på en mandag i november så får man ha mye av marka for seg selv. Vi var litt i tvil om vi ville rekke en tur via Svartoren før det ble mørkt, men tok sjansen og strente avgårde på grusveien mot Skjelbreia. For tredje gang på relativt kort tid befant jeg meg på stidelet ved nordenden av Svartoren. Denne gang ble det blåstien nedover langs vannet til flåten som tar deg over vannet på det smaleste. Det har vært litt kuldegrader i det siste og enkelte steder lå det is på vannet. Veldig, veldig vakkert. 

Etter en litt strabasiøs kryssing fordi flåten hang fast i noe i bunnen slik at vi måtte hoppe av og på (og det var isete på selve flåten) begynte det å mørkne. Vi fulgte blåstien et stykke, men krysset etter hvert over til grusveien pga mørket. Og kom oss greit tilbake til bilen og Bysetermåsan før det ble for mørkt. En veldig fin tur.