Selvhjelpssanering 1: The happiness project

 Gretchen Rubins bestselger resonnerer mer nå enn i 2013. 

Som første bok ut i selvhjelpssaneringen har jeg valgt The happiness project. Litt fordi jeg mener å huske at den i hvert fall inspirerte til å prøve små endringer i livet, selv om disse kanskje fislet ut. 

Rubin skriver i innledningen: ".. I was suffering from midlife malise - a recurrent sense of disscontent and almost a feeling of disbelief. "Can this be me?"." "I had everything i could possibly want- yet I was failing to appreciate it." "I wasn't as happy as I could be, and my life wasn't going to change unless I made it change."

Da jeg første gang leste boka var jeg småbarnsmor og fortsatt litt urutinert mellomleder, og livet handlet mest om bare å komme seg gjennom dagen med humøret og helsa i behold. Jeg tror egentlig jeg bare var ute etter en oppskrift på å få gjort mer og bli lykkeligere, uten at jeg egentlig hadde gjort noen analyse av livet mitt. 

Nå derimot, resonnerer Rubins begrunnelse for å starte prosjektet mer: Jeg også har kjent på det midtlivsubehaget som kan snike seg på: Man vet man har mye å være takknemlig for, man trives med jobb og familie, likevel er man ikke helt fornøyd. Og det er ikke nødvendigvis så lett å identifisere hva det er man ønsker av endring. Eller å tro at det er mulig å endre det man er misfornøyd med. 

Når det er sagt så har jeg ikke helt troen på Rubins prosjekt heller, som veldig enkelt handler om at hun identifiserer tolv områder i livet hvor hun ønsker å forbedre seg, som energi, ekteskap, vennskap, foreldreskap osv . Hver måned har et nytt tema med konkrete oppgaver og endringer, som kumulert etter tolv måneder blir til et liv hvor hun er mer fornøyd enn før. Rubin har gjort masse research, både i forskning og litteratur, så det hun skriver henger på greip. Og jeg tror hun har mye rett i at lykke ikke nødvendigvis ligger i bare å oppnå mål man setter seg, men at det viktige er å føle at man utvikler seg. Men som prosjekt føles det overveldende. 

Ta måned 1: Rubins mål er å få mer energi. Hun legger seg tidligere, går i gang med vekttrening, hun rydder bort ting hun ikke trenger og organiserer tingene hun har så alt har sin spesifikke plass, hun tvinger seg til å gjøre oppgaver hun har utsatt lenge og gruet seg til og hun oppfører seg mer energisk, for å føle seg mer energisk. 

Alt dette er gode ting jeg også har troen på. Men å få på plass alt det på en måned, og så holde på dette mens man samtidig i februar også skal i gang med masse nye ting for å få et bedre samliv, det er fryktelig ambisiøst. Kanskje for meg, som er hjemmefrue et år, men under normale omstendigheter - I think not. 

Men, så begynte jeg å lese og bla litt i boka igjen. Og jeg kjente at det fikk hjernen til å svirre med ideer. Ta januar igjen - Rubin begynner å ta grep om oppgaver som har blitt liggende - "Tackle a nagging task". Og jeg har en slik oppgave, som har vært der i årevis, som tar mental energi for den kan både bli livsforandrende, eller fisle ut i ingenting, men jeg har ikke orket å ta tak i den. Men nå kjente jeg plutselig på at jeg må bare begynne. Og i god GTD-ånd så fokuserte jeg på å brekke ned oppgaven i mindre biter og bestemme meg hva som skal bli første skritt. Og jeg starter i morgen. 

Også Rubins kapittel om ekteskapet (Februar) resonnerte. Og foreldreskap. Og ikke minst måneden da hun jobber for å finne mer "passion".  Så etter å ha bladd litt, lest litt, blitt litt inspirert, så har jeg bestemt meg for å beholde The happiness project. Ikke for å gjennomføre prosjektet slik Rubin legger opp til, verken metodemessig eller tidsmessig. Men for å få ideer og inspirasjon når jeg føler behovet for å ta noen grep på de områdene Rubin valgte å skrive om i boka.