Wowsa! The book of night women og Half og a yellow sun

Altså - jeg synes selv jeg stadig leser gode bøker, men innimellom dukker det opp leseropplevelser som bare er de aller beste: Tar deg til et annet sted, engasjerer deg, man lærer noe, og innimellom må man bare stoppe å lese i noen minutter for å la tankene som kommer, få flyte litt. Og puste litt. De siste ukene har jeg ikke hatt mindre enn to slike leseropplevelser. 

Chimamamba Ngozi Adichies bok om livet under Biafra-krigen i Nigeria, Half of a yellow sun er med rette prisbelønt, selv om jeg antar at de som deler ut disse litteraturprisen har et sett med mer faglige kriterier enn jeg har. For meg er det et kvalitetskriterium når en bok inspirerer til å sjekke ut ting. Hvor ligger egentlig Nsukka, Enugu og Port Harcourt? Google maps må til pers. Hvilke andre folkegrupper er det i Nigeria enn igbo, yoruba og hausa og hva startet egentlig krigen? Wikipedia må konsulteres. Et annet kriterium - jeg må bli engasjert i hovedpersonene - jeg liker følelsen av å lese fort for å kunne snu siden og finne ut hvordan de utvikler seg, hvordan det går med dem. Jeg liker at følelsene mine aktiveres - sinne, sorg, gremmelse, glede osv. Adichies bok leverte. 

 

Det gjorde i høyeste grad The book of night women av Marlon James, hans bok om seks halvsøstre på en slaveplantasje på Jamaica i 1800 og deres planer om opprør mot de hvite herrene, deriblant mannen som er deres felles far. Det overrasket meg mer enn at Adichies bok gjorde det. En eller annen gang i vinter leste jeg en eller annen liste i New York Times over gode bøker og jeg bestemte meg for å låne James sin nyeste bok, Black leopard, red wolf. Den ble liggende og liggende, jeg slet med å komme i gang. Jeg utvidet lånefristen. Fortsatt liten fremgang. Korona-nedstegningen kom og jeg fikk plutselig forlenget lånetiden til juni. Nye spredte forsøk. Jeg forlenget lånetiden en gang til. Fortsatt elendig progresjon. Boka ble med på ferie, lånetiden kunne ikke lenger forlenges, det var nå eller aldri. Jeg begynte igjen. Slet litt. Bestemte meg for at det kanskje ville hjelpe å lese litt om boka og James, få litt kontekst. Leste en lang sak om James i The NewYorker hvor det stod at Black leopard, red wolf var en slags "African Game of Thrones". Bestemte meg for at det var tid for å innse at jeg ikke kom til å lese denne boka (selv om jeg har både lest og sett Game of Thrones). Det føltes litt feil å mislykkes med å lese en bok av svart forfatter akkurat nå, så jeg bestilte The book of night women hos Deichman for å lette litt på samvittigheten Men forventningene var altså ikke så høye. 

Men James leverer som sagt. Jeg ble raskt oppslukt av Lilith med de grønne øynene og hennes liv og levned på to plantasjer i Karibien. Ja, det er grusom vold og livsvilkår som beskrives, men man mister aldri håpet på vegne av disse kvinnene. Også nå måtte jeg fram med Google for å finne ut mer om Jamaica og øyas historie. Hvis jeg får muligheten en gang så har nå Jamaica kommet på listen over steder jeg veldig gjerne kan tenke meg å besøke. 

Både Half of a yellow sun og The book of night women er romaner, fiksjon. Men begge er trygt plantet i historien i tid og sted, og jeg mistenker forfatterne for å ha gjort mye research når de skrev disse bøkene. Så dette er jo historier som kunne skjedd, og lignende historier har skjedd.  Som afrikaner var du damned hvis du ble kidnappet og solgt som slave, men nesten like damned om du ble i Afrika og etter hvert ble en del av de europeiske koloniene. Historien blir mer opprørende når man leser historier som disse to.