My book "high" ended up Schitt's Creek

Kombinasjonen av Annie Ernauxs Årene (snork) og at den kanadiske TV-serien Schitt's Creek ble tilgjengelig på en strømmetjeneste nær meg, medførte nærmest en bråstopp i konsumet av skjønnlitteratur denne høsten. 

Jeg var lenge på gjerdet når det kom til Årene. Jeg ville like den, men det gikk så utrolig sent fremover. Og forholdene lå ikke til rette for å presse seg gjennom, slik jeg noen ganger gjør med bøker. For samme dag som jeg begynte på Årene la TV2 Sumo ut TV-serien Schitt's Creek. Og verden som jeg kjente, var ikke den samme. Men mer om det senere. 

Jeg ga opp Årene 13. september. 12. september var jeg i et av Covid 19-høsten få sosiale sammenkomster. En av de andre gjestene hadde heller ikke likt Årene spesielt godt. Hun synes den var kjedelig. Og hun jobber i et forlag!! Det er lov å droppe bøker selv om det strider mot den delen av meg som i hvert fall vil ha tilfredsstillelsen av kunne si jeg har lest en bok når jeg først har brukt tid på den. Så Årene ble returnert til Deichman og jeg håper nestemann på lånelista liker den bedre enn jeg gjorde. 

Etter Årene har jeg lest følgende bøker: 

• Mamma er trygda, av Mimir Kristjansson. Dette var en lettlest og interessant bok om Kristjanssons barndom og livet med en etter hvert svært så kreftsyk mor. Kristjansson er kritisk til en del av NAV-systemet. Selv ble jeg fascinert av at moren hans på ren vilje og godt hjulpet av et tilfredsstillende helsevesen og NAV-system har klart å holde det gående så syk i så mange år. Noe i dette landet virker. 
• Er mor død, av Vigdis Hjort. Lenge synes jeg boken var utrolig repetitiv. Men fortsatte å lese, for noe sugde meg inn i historien. Nå, en måned etter at jeg leste den, husker jeg overhode ikke hvordan den sluttet. Men det var en god leseopplevelse da jeg leste den. 
• På jorda er vi glimtvis vakre, av Ocean Vuong. I starten fikk jeg en følelse av å ha lest dette før. Immigrantbarns oppvekst i en noe dysfunksjonell og fattig familie. Men så treffer hovedpersonen opiodavhengige Trevor og de innleder et forhold. Og det er en utrolig sterk historie som brettes ut. Om sex, om vold, om å være homofil, om avhengighet. 
• Too much, and never enough. How my family created the world's most dangerous man, av Mary Trump. Dette var en svak bok må jeg si. Selv om Trump er psykolog så er det utrolig så mange konklusjoner hun trekker på det jeg vil si er et litt tynt grunnlag. Men hun har sikkert rett i mye av det. Kanskje likte jeg ikke boken fordi den handler om Donald J. Trump. Og det er så fælt å lese om ham. 
• Purple hibiscus, av Chimamanda Ngozi Adichie. Tredje Adichie-bok denne høsten og denne skuffer ikke. Sterk historie om livet i en familie med en tyrannisk far som utøver vold mot familien og holder dem i et jerngrep på alle mulige måter. Men han er ikke noen karikatur, og gjør mye bra for samfunnet rundt seg. Og barna ønsker seg ikke mer enn hans anerkjennelse. Men et besøk hos en liberal universitetstante endrer alt. Kan anbefales. 
• Redhead by the side of the road, av Anne Tyler. Jeg har ikke lest noe Anne Tyler siden videregående tror jeg. Må innrømme at jeg var litt overrasket over at hun fortsatt er en publiserende forfatter med bøker som får kritisk anerkjennelse. Min erfaring er at når folk bikker 70 går kvaliteten på bøkene drastisk ned *host* Maeve Binchy og Tony Hillerman *host*. Men jeg likte redhead. Den var rask å lese (setter pris på det med alderen merker jeg), jeg likte hovedpersonen, det liksom bare noen hyggelige timer. Og det er deilig med slike bøker avogtil. 

Og dett var dett. Kun seks bøker på nærmere åtte uker. Som sagt - jeg skylder på Schitt's Creek. Men skyld høres så negativt ut. For Schitt's creek er fantastisk! Simply the best! Og mer enn en måned etter at jeg lovet meg selv at jeg skulle komme meg ut av besettelsen så preger den fortsatt livet mitt. Hver dag. Mer om det senere.