Husmoråret - eller midtlivskrisa om du vil

 For den pokemon go-innvidde person er ikke nødvendigvis dette så veldig forpliktende - man kan bytte buddy 20 ganger i løpet av en dag. Men, når det er sagt, min årelange yoga-skepsis og lette aversjon er snudd. I am commiting to yoga - i hvert fall i høst.  Jeg har fått mitt første yoga-plagg og min første yoga-matte, og jeg er VELDIG fornøyd med begge to. De to siste dagene har jeg faktisk nærmest  hoppet ut av senga for å få på yoga-jumpsuiten (her må Stavanger-venninne takkes som ga meg prøve-leksjon med yoga i veldig snasen yoga-jumpsuit).  Hvis dette med yoga holder så skal jeg aldri mer disse folk som kjøper masse dyrt sportsutstyr for å motivere seg selv. Når det er sagt, så har jeg jo virkelig troen på fake it til you make it. Jumpsuit og yogamatte bidrar helt klart til følelsen av at jeg er en yogi - som SarahBeth så vakkert kaller sine følgere ;-) SarahBeth ja, jeg følger  trofast SarahBeths leksjoner på YouTube . Jeg kjenner meg selv og har ikke gåt...

 "Du må passe på at du ikke bruker hele året på klesvasken" sa en klassemødrene da jeg fortalte at jeg hadde planer om et permisjonsår. Hennes erfaring var at kolleger som tok permisjon for å skriver en roman (hun er i forlagsbransjen), ofte endte opp med husarbeidprokrastrinering.  "Ikke noe problem" tenkte jeg, jeg har jo så mange planer. Alt jeg skal gjøre, planlegge, lære meg, lese. Og hvorfor skulle det være behov for å gjøre mer husarbeid enn det jeg allerede gjorde i full jobb?  Så naiv jeg var. SELVFØLGELIG GJØR MAN MER HUSARBEID NÅR MAN ER I PERMISJON! 1. Du ser jo plutselig alt som burde gjøres. Alt støvet, de skitne vinduene, alt rotet, alle usorterte diverse-skuffer, kjellerhjørnet fullt av ting som skulle vært levert på Haraldrud. Ugresset som holder på å ta over hagen. Klærne som ligger og venter på at "noen" skal stoppe hullet på buksekneet eller sy i en knapp. Du er i hjemmet ditt hele tiden og det som før var en flyktig tanke innimellom, b...

Altså - jeg synes selv jeg stadig leser gode bøker, men innimellom dukker det opp leseropplevelser som bare er de aller beste: Tar deg til et annet sted, engasjerer deg, man lærer noe, og innimellom må man bare stoppe å lese i noen minutter for å la tankene som kommer, få flyte litt. Og puste litt. De siste ukene har jeg ikke hatt mindre enn to slike leseropplevelser.  Chimamamba Ngozi Adichies bok om livet under Biafra-krigen i Nigeria, Half of a yellow sun er med rette prisbelønt, selv om jeg antar at de som deler ut disse litteraturprisen har et sett med mer faglige kriterier enn jeg har.   For meg er det et kvalitetskriterium når en bok inspirerer til å sjekke ut ting. Hvor ligger egentlig Nsukka, Enugu og Port Harcourt? Google maps må til pers. Hvilke andre folkegrupper er det i Nigeria enn igbo, yoruba og hausa og hva startet egentlig krigen? Wikipedia må konsulteres. Et annet kriterium - jeg må bli engasjert i hovedpersonene - jeg liker følelsen av å lese fort for å kun...

I forrige uke leste jeg Bjørn Hatteruds  Mjøsa rundt med mor . Jeg likte boka veldig godt. Det var ikke Hatteruds observasjoner av endringene som har skjedd i småstedene rundt Mjøsa siden han var ung jeg likte best (Det ble tidvis litt repeterende og hans beskrivelse av Sjusjøen som overfylt av bærumsfolk i kondomdresser kun der for å bli sett i løypa har jeg vondt for å tro på). Men Hatterud har en utrolig interessant livshistorie som funksjonshemmet, skeiv gutt på bygda og jeg er glad han deler. Jeg leser gjerne mer om hva som skjedde da Hatterud flyttet hjemmefra og begynte å studere i Oslo ved en senere anledning.  Å leve livet som annerledes i samfunnet Det sterkeste var de delene av teksten for meg er der Hatterud beskriver virkeligheten som funksjonshemmet. Alt han må huske på når han skal på tur. Smertene. Spesialskoene. Et samfunn som ikke er tilrettelagt. Gleden da han fikk moped og kunne komme seg rundt uten å bruke beina. Hvor glad han er i bilen sin av samme grunn...

Det var kiropraktoren, fastlegen, fysioterapeuten - og sjefen. "Du burde vel egentlig drive med litt  yoga...?" Jeg har stive muskler. Over alt. Jeg har stive nakkemuskler. Stive skuldre. Stive muskler i kjeven. Stiv lårmuskulatur. Jeg får ofte hodepine. Jeg vet at jeg bør drive med yoga. Jeg har visst det i årevis. Jeg tok noen SATS-timer her og der i yngre dager. Valgt yoga på Trening for helse der jeg jobber. Men det har aldri blitt noe ut av det. Det er vanskelig å puste rolig inn og ut av nesa når stive muskler protesterer. Det er vanskelig å gjøre stillingene riktig når ALT GJØR VONDT. Det er kjedelig å gjøre yoga-øvelser alene hjemme.  Men, nå kan jeg ikke skylde på manglende tid i hvert fall. Så jeg har tatt to grep:  1. Bestilt en yoga-jumpsuit.  Dette strider mot min natur. Jeg har aldri likt å bruke penger på treningstøy eller turklær. Restesalg på Oslo sportslager, HM eller G-sport på Beitostølen og UFF har vært mine kilder til denslags. Løpeshortsen min ...