Å skrive om smerter - Mjøsa rundt og giving up the ghost

I forrige uke leste jeg Bjørn Hatteruds Mjøsa rundt med mor. Jeg likte boka veldig godt. Det var ikke Hatteruds observasjoner av endringene som har skjedd i småstedene rundt Mjøsa siden han var ung jeg likte best (Det ble tidvis litt repeterende og hans beskrivelse av Sjusjøen som overfylt av bærumsfolk i kondomdresser kun der for å bli sett i løypa har jeg vondt for å tro på). Men Hatterud har en utrolig interessant livshistorie som funksjonshemmet, skeiv gutt på bygda og jeg er glad han deler. Jeg leser gjerne mer om hva som skjedde da Hatterud flyttet hjemmefra og begynte å studere i Oslo ved en senere anledning. 

Å leve livet som annerledes i samfunnet

Det sterkeste var de delene av teksten for meg er der Hatterud beskriver virkeligheten som funksjonshemmet. Alt han må huske på når han skal på tur. Smertene. Spesialskoene. Et samfunn som ikke er tilrettelagt. Gleden da han fikk moped og kunne komme seg rundt uten å bruke beina. Hvor glad han er i bilen sin av samme grunn. 

Det minnet meg om en annen bok jeg likte godt da jeg leste den for noen år siden: Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres. Mens Hatterud gruer seg til en dag da han kanskje må sitte i rullestol, skriver Grue ganske lyrisk om nettopp rullestolen sin. Hvordan han kan farte rundt i byen med den. At den tross alt gir frihet og muligheter. 

Begge bøkene fikk meg til å reflektere. Om hvordan samfunnet vårt tilrettelegges fysisk for mennesker med funksjonshemninger. Eller mangelen på tilrettelegging ofte. Hvor mye tid og krefter og ressurser man må ha som funksjonshemmet for å få de hjelpemidlene man er avhengig av og for å tilrettelegge for egen utvikling.

Thorvald Steen og den skammelige kroppen

Hatterud og Grue skriver veldig bra om sine erfaringer med å leve livet som litt annerledes i samfunnet vårt. Thorvald Steen skriver utrolig bra om skammen med å være annerledes i sine bøker Det hvite badehuset og Det siste fotografiet.  Jeg slukte begge bøkene. Både fordi de nøster opp en spennende livshistorie, en spennende familiehistorie og fordi Steen skriver så bra om kroppen. Den ene tingen vi absolutt alle har. Og hvor mye det kreves for å akseptere seg selv og få samfunnets aksept når kroppen ikke fungerer slik man forventer. 

"Endometriose-trilogien" - Mantel, Rooney og Havelin skriver sterkt om smerter

Jeg kan bare anta at Hatterud, Grue og Steen (i den grad han skriver selvbiografisk i disse bøkene, noe jeg antar han gjør) har opplevd mye smerter. De skriver ikke så mye om akkurat det. Det er forståelig. Hvis man møter noen på gata man ikke har sett på lenge, og spør hvordan det går, så ønsker man normalt ikke å få høre at vedkommende har så vondt i foten og det er så illt og huff og huff. Smerte oppleves som privat. Og selv om mange kan ha sympati for folk som har smerter pga kreft f.eks. så er mitt inntrykk at vi er langt mindre generøse med kronisk syke hvis vi synes de snakker for mye om sykdommen og smertene sine. Og så er det jo en utfordring å beskrive smerte. 

Litt tilfeldig leste jeg tre bøker hvor hovedpersonene har endometriose i fjor vår. Den første var Hilary Mantels selvbiografi, Giving up the ghost.  Jeg leste Karen Havelins Les pakningsvedlegget nøye og Sally Rooneys Conversations with friends  like etterpå. Tre veldig forskjellig bøker, men hvor hovedpersonene alle har endometriose og er sterk plaget med de smertene det medfører. 

Mantels historie er utrolig sterk, tidvis hoderystende lesning. Mantel er sint, og forståelig er det. Det er utrolig hva hun har fått til med det hun har stridd med. Havelin synes jeg har en sterk historie om det å leve med smerter, og hvilke konsekvenser det har for livet til hovedpersonen. Personlig skulle jeg ønske hun hadde skrevet en tradisjonell historie om dette og ikke skulle gjøre det så fikst med en  bakover i tid-struktur og lignende. Jeg opplevde det litt som et forsøk på "flinkt" og det tok litt luven av det jeg opplevde som kjernen i fortellingen. Rooneys Conversations husker jeg ikke så mye av - det var ikke en bok som gjorde veldig sterkt inntrykk. Eller det vil si, jeg husker godt at jeg festet meg med de delene av teksten som handler om hovedpersonens endometriose-smerter. 

Det de tre kvinnelige forfatterne lykkes med for min del, er at de vekket meg litt. De fikk meg til å reflektere rundt dette med smerter. Om hvordan det er å leve med smerter, hvordan det oppleves, og hvordan kvinners smerter ikke nødvendigvis følges opp på en god måte av helsetjenesten. Hvordan integrerer man smerter med de ambisjoner og ønsker man har for livet. Hvordan akseptere at smerter er en del av livet.