Jeg liker visst å gå med et mål i sikte - fort!

 Etter lang tid med slapp turmoral fikk jeg endelig opp dampen i oktober. 

Søndag 20. september kom jeg meg på min første markatur utover litt "dilling" på ettermiddagstid i nærområdet. Det var en kompis som fikk meg med på tur til Maridalsalpene og vakre Barlindåsen. Men dette føltes veldig som en hyggelig helgetur og ikke en "nyte livet i permisjon-tur". 

Så ble det plutselig slutt på det gode høstværet vi har hatt her i Oslo i august og september. Og det ga meg faktisk et lite spark bak. For med flere dager med innendørsliv, blir man plutselig mer oppmerksom på hva slags vær som meldes på Yr. Og at sol må utnyttes. 

Vangen-debut

Så, da det åpnet seg opp noen godværsdager, bestemte jeg meg for å ta en ordentlig tur i Østmarka. Og å komme meg vekk fra de vante stiene. Tirsdag 13. oktober opprant med nydelig høstvær og jeg bestemte meg for å gå fra Skullerud til Vangen og tilbake, via to ulike ruter. Jeg estimerte turen til litt over to mil tur-retur. Men, jeg skjønte raskt at den ruta jeg hadde planlagt var et stykke lenger. Det var faktisk 15 kilometer til Vangen og jeg skjønte at her måtte jeg bare trøkke på skulle jeg rekke hjem til middagslaging. 

Men for en tur det var - selv i tidvis svært så rask gange. Østmarka har så mange fine vann. Og så mange fine stier. Og så mye opp og ned at man er sikret en sunn heving av pulsen på tur. Riktignok gikk jeg på en liten kartblemme. På ruta jeg valgte var det et ikon på en av blåstiene som jeg trodde betydde et utkikkspunkt. Jeg bestemte meg for at der skulle jeg spise nistepakka - utkikkspunkter i Østmarka er few and far between. Jeg begynte å bli alvorlig sulten et stykke før jeg kom dit, men jeg turet på. Plutselig var jeg under noen høyspentledninger og fikk faktisk et nydelig utsyn (sjeldent i Østmarka), og vurderte om jeg ikke skulle ta meg en matbit. Men, ifølge kartet var jeg rett ved dette utkikkspunktet. Jeg fortsatte. Og fortsatte. Men jeg var kommet inn i et område med tett skog. Null utkikkspunkt og kilometerne gikk. Det var tydelig at jeg hadde bommet litt. Jeg fant en stor stein med bittelitt sol på og spiste nista der. Nærmere gransking av kartet viste at ikonet ikke reflekterte utsikt, men en bålplass! Og at denne bålplassen ikke lå på blåstien jeg var på, men på grusveien litt lenger ned. Ikonet var plassert over bålplassen, ikke oppå den, på kartet -  hvis dette gir mening. 

Vel, det ble uansett en veldig fin tur. Og en velfortjent bolle på Vangen. Men, etter å ha sittet i ro noen minutter oppdaget jeg at beina var litt såre. Og at det kjentes veldig langt ut å skulle gå på blåsti tilbake til Skullerud. Litt kartlesing og jeg bestemte meg for å satse på grusvei forbi Skjelbreia, blåsti videre til Sandbakken, litt vei, deretter blåsti til Godlia og grusvei til Godheim for å ta bussen hjem. Litt kortere og mindre kupert. En fin tur det også, men litt av futten var forsvunnet. Må komme i bedre vandreform. 

Rundvann skuffer ikke. 

   Kom plutselig på at jeg har vært ved Smalvann før. Med studentmenigheten en hustrig helg i mars hvis jeg husker riktig. 

Godt fornøyd med turen sålangt. Fortsatt noen kilometer til Vangen dog. 

Over på mer ukjente trakter. På broa over elva som renner ut lengst sør i Sør-Elvåga. 

Fin foss. Har glemt navnet. 

På blåsti langs østsiden av Eriksvann. Helt nydelig. Burde spist nistematen her. 

Det stod 1 km til Vangen, men det føles som en laaang kilometer. Her et navnløst vann ved Vangen. 

Kanelbolle og litt returrutevurdering på Vangen. 

Ha, ha, fantastisk hundehusskue på Skjelbreia. 

Grumf - der var den avmerkede bålplassen ja. 

Bussen hjem fra Klemetsrud. Deilig å hvilke apostlenes hester litt.