Husmoråret - eller midtlivskrisa om du vil

  Gretchen Rubins bestselger resonnerer mer nå enn i 2013.  Som første bok ut i selvhjelpssaneringen  har jeg valgt The happiness project . Litt fordi jeg mener å huske at den i hvert fall inspirerte til å prøve små endringer i livet, selv om disse kanskje fislet ut.  Rubin skriver i innledningen: ".. I was suffering from midlife malise - a recurrent sense of disscontent and almost a feeling of disbelief. "Can this be me?"." "I had everything i could possibly want- yet I was failing to appreciate it." "I wasn't as happy as I could be, and my life wasn't going to change unless I made it change." Da jeg første gang leste boka var jeg småbarnsmor og fortsatt litt urutinert mellomleder, og livet handlet mest om bare å komme seg gjennom dagen med humøret og helsa i behold. Jeg tror egentlig jeg bare var ute etter en oppskrift på å få gjort mer og bli lykkeligere, uten at jeg egentlig hadde gjort noen analyse av livet mitt.  Nå derimot, resonne...

  Jeg har over årene opparbeidet meg en ganske stor samling "selvhjelpsbøker", men jeg er kommet dit hen visdomsmessig at jeg har mistet troen på selvhjelp. Det skal mye til å endre ens grad av fornøydhet, og ofte er det strukturelle, politiske endringer som må til for at folk skal få det bedre, ikke en blind tro på individets evne til å perfeksjonere seg selv. Men, før jeg hiver dem ut skal jeg ta en liten repetisjon for å se om det tross alt er noe visdom å ta med seg videre.  Troen på "selvhjelpsbøker" (jeg bruker terminologien bredt og inkluderer alle bøker man leser i et håp om å utvikle og forbedre seg selv - selvutviklingsbøker ville kanskje vært bedre) startet med et kansellert fly i Luxemburg. Det var høsten 2013, og jeg hadde vært på en jobbrelatert konferanse der. Da flyet til Amsterdam ble kansellert hadde jeg ikke noe annet valg enn å ta inn på flyplasshotellet, da Luxemburg ikke er et veldig happening land og flyavganger er i begrenset opplag. På vei t...